På medlemsmøtet med 30 deltakere den 18 oktober fortalte Jon Dalsnes om sine opplevelser ved Hovraset 14 september 1962 ved 22 tiden om kvelden. Sommeren og høsten hadde vært veldig regnfull. Jon og 2 venner var ute for å se etter fisk i elva. De stakk innom en annen venn og spurte om han ville være med. Han takket nei. Da dro de lengre opp i elva. Elva var veldig grumsete. Så hørte de en merkelig lyd, som en bulldoser som drog med seg grus. Jorddunger bygget seg opp og bekken var ikke å kjenne igjen, den forsvant rett og slett ned i jorda. De la på sprang oppover bakken til de nådde fast grunn. Høyspentledninger ble revet røs og det ble et voldsomt gnistregn. Hadde de ikke gått lengre opp i elva ville de blitt tatt av leirraset.
På gården Hoven nedre var de i ferd med å gå til ro. Kona på gården, Reidun, hadde lagt seg sammen med sønnen, Alf Magnar, på 2 år. Mannen Arne Reberg sammen med datteren Johanne hørte på værvarslingen i radioen. Reidun våkner fra søvnen og merker bevegelse. Alf Magnar skriker. Familien fornemmer først et mektig brus, veggene raser sammen og huset klapper sammen. Plutselig er de tre eldste sammen på en flytende torv nedover leirsuppen. Sønnen er borte. De holder seg fast i et tre. Etter omlag 2 km stopper de opp.
Naboer hadde fått med seg raset og dro for å hjelpe. De fikk varslet lensmannen som fikk sendt opp redningsfolk bl a fra Værnes og fra brannvesenet. Familien Hoven hadde stoppet midt i et leirhav. Naboene og redningsfolket fikk lagt ut stiger og gjerdedeler og fikk brakt de i sikkerhet.
2 andre naboer ble også tatt av leiraset mens de satt i en bil. De ble også reddet.
Alf Magnar ble funnet omkommet et par dager senere. Han ble begravet fra en fullsatt Okkelberg kapell.
Dalsnes gikk også inn på tidligere ras i Stjørdalsdalføret med utsatte partier med leire og viste til Gjerdrumsraset.
