Gruppetenkning og falske fiendebilder

Vi orienterer oss i verden gjennom å skape motsetninger: Svart og hvitt, godt og ondt, dem og oss.

Innenfor politikk, arbeidsliv og sport definerer vi oss som medlemmer i en gruppe med gitte karakteristika. Suksess i politikk er i høy grad knyttet til å utnytte motsetninger og sette grupper opp mot hverandre. Lojalitet i valg kan sikres gjennom å tilby tilhengere goder og straffe motstandere økonomisk. For fagforeningsledere er gruppetenkning et arbeidsredskap. Å kunne dokumentere ulikheter i lønnsutviklingen mellom fag, bransjer og kjønn kan gjøre lønnskrav til et rettferdighetsspørsmål, og dermed vanskeligere å avvise. Innenfor idrett og sport er gruppetenkning brakt til nærmest apokalyptiske høyder. Sportsjournalistikken følger opp ved å fremstille idrett som en form for krig der målet er å knuse, utradere eller ødelegge motstanderen. I alle samfunnsmessige relasjoner er det fristende for den som vil ha makt og innflytelse å demonisere utpekte motstandere.

En særlig aktuell problemstilling er den påståtte konflikten mellom unge og eldre. Motsetningen begrunnes med at eldre mennesker påstås å være negative til endringer i samfunnet, være motstandere av tekniske nyvinninger, innta fremmedfiendtlige holdninger - og gjennom sin aktive samfunnsdeltagelse i valg, sikre flertall for store økonomiske overføringer fra de unge til sin egen gruppe - pensjonistene. Begrepet ”de gamles tyranni” ble hentet frem av enkelte medier i forbindelse med Storbritannias folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap. De gamle og nostalgiske, som drømmer om å skru tiden tilbake, tok britene ut av EU, mot de unges vilje.

Dette fiendebildet er falskt og må nyanseres. Historisk har eldre subsidiert yngre. Politikerne har lenge kunnet overse seniorene når de laget sine valgprogrammer. Årsaken er at de gamle vanligvis stemte likt med folk flest, de skiftet sjelden partitilhørighet med alderen. Ideologisk forankring, en følelse av klassefellesskap, nasjonale saker, var viktigere enn grått hår.  Denne lojaliteten kan nå være rokket. I de senere år har seniorene blitt en mer samlet stemmeblokk. Tendensen er den samme i de fleste land.

I dag føler store grupper seniorer at de er utsatt for plyndring. Finanskrisen i 2008 har forsterket det negative bildet i mange land. Kampen om offentlige budsjetter har blitt hardere også i Norge. Pensjonsreformen ble et tilbakeslag for seniorene som måtte akseptere en årlig avkortning på verdien av pensjonene, og dermed lavere kjøpekraft over tid. Da minstepensjonistene skulle få (en velfortjent) hevning for noen år siden, valgte den sittende regjeringen å finansiere høyere utbetalinger ved å redusere de høyeste pensjonene. Dermed bidro man til å sette pensjonistene opp mot hverandre.

Den teknologiske utviklingen og bedre utdannelse gjør det sannsynlig at dagens unge ender opp med en høyere levestandard enn deres besteforeldre. Dette er likevel ikke tilfellet for yngre uten adekvat utdannelse, eller eiendom de kan arve. Mens en del yngre husholdninger vil møte betydelige økonomiske utfordringer, vokser antallet rike pensjonister. Dette er en utfordring med stor politisk slagkraft. Mye taler derfor for at det blir politisk umulig å hindre at en del subsidier til de rikeste pensjonistene blir fjernet. Skjer det, vil mange eldre føle seg snytt, men det kan bli en politisk nødvendighet. Kall det et taktisk tilbaketog.

Seniorene vil neppe kreve brorparten av de offentlige budsjetter, men vil heller ikke aksepterer at de neglisjeres. Som Neil Howe og Richard Jackson i Centre for Strategic and International Studies i Washington DC, skrev: ”I 2020 vil de unge i industrialiserte land ha fremtiden på sin side. Eldre vil ha stemmevekten på sin”. Politikere som vil utnytte fiendebilder, bør merke seg det.
th3AALPRTH.jpg