Godtroende seniorer, penger og lureri

Gammel og vis, heter det. I mange tilfelle er det riktig, erfaring og refleksjon kan i mange situasjoner gjøre at vi treffer kloke avgjørelser. Som seniorer har vi gjort alle feilene og kommer ikke til å gjenta dem. Unntaket er evnen til å treffe gode økonomiske avgjørelser, i hvert fall i følge The Economist (februar 2017). Det kjente engelske finanstidsskriftet viser til amerikansk og britisk forskning som tyder på at en persons evner til å treffe gode finansielle beslutninger når sitt høydepunkt når man er midt i femtiårene, for siden å gå inn i en nedadgående kurve. Her har man sannsynligvis ikke regnet med det amerikanske finansgeniet Warren Buffet (86) eller vår egen Olaf Thon (94), ingen av dem synes nevneverdig berørt. Men hva med oss andre?

Mest dramatisk av aldersrelaterte kognitive sykdommer er selvsagt demenssykdommer som Alzheimers. Men selv normal aldring kan redusere evnen til å treffe gode beslutninger på det økonomiske området, blir det hevdet. For å treffe en god beslutning på det finansielle området, kreves både kunnskap og dømmekraft. Det er dømmekraften som forskerne mener svekkes med alderen. Eldre synes å bli mer godtroende. Den aldrende hjernen skal ha lettere for å la seg forføre av finansielle solskinnshistorier som er ”for gode til å være sanne”. Hvilket de selvsagt ikke er.

Gjennomsnittalderen for personer som er utsatt for kriminelle økonomiske bedragerier er 75 år, ifølge den britiske forbrukerorganisasjonen ”National Trading Standards”. Den som bor alene, er ekstra utsatt for å bli villedet av tilsynelatende hjelpesomme finansrådgivere.

Det er en kjent sak at eldre mennesker er kriminelles hovedmålgruppe, alene av den grunn at de disponerer enorme økonomiske midler (I USA utgjør 65+ generasjonene 13 prosent av befolkningen mens de disponerer tredjeparten av nasjonens verdier.) De siste tyve år har denne gruppen også blitt gjenstand for utplyndring av banker og finansrådgivere, som vanligvis ikke blir oppfattet som en del av det kriminelle miljøet. I USA har de eldres tap etter tvilsom finansiell rådgivning blitt anslått til et sted mellom 3 og 37 milliarder dollars. Å anslå tapet er vanskelig fordi bedrageriene er kraftig underrapportert. Folk bare skjærer tenner og finner seg i det, fordi de ikke tror at de kan vinne frem i rettsvesenet mot overmektige banker.

Noe av poenget i The Economists artikkel var å fortelle at flere (seriøse) banker i Storbritannia har truffet tiltak for å beskytte seniorene. Noen skal ha begynt å trene staben slik at deres rådgivere bedre skal forstå når en senior er godtroende og handler mot sin egen beste interesse. Enkelte legger også inn algoritmer i sine nettbanker som skal oppdage mistenkelige endringer i klientens forbruksmønster.  Dette gjør det mulig for bankene å holde tilbake en betaling inntil forholdet er nærmere undersøkt.  Forhåpentlig har bankene lært av sine mange feil under finanskrisen, de norske inkludert. Om de nå ønsker å rehabilitere seg, hadde det vært fint. I mellomtiden bør vi ikke være godtroende, kanskje de bare kartlegger hvem av oss som lettest lar seg narre til å investere i det neste produktet som viser seg å være ”for godt til å være sant”?

kreditt kort.jpg
tyver.jpg
sparegris.jpg