Gamle krigere – best når det gjelder
Gamle mennesker starter sjelden en angrepskrig, dertil er de for kloke. Av naturlige grunner er de i tillegg tilbakeholdne med å gå i nærkamp med 20-åringer, uten at det betyr at ungdommen har monopol på mot og handlingsevne. Den store jurist, filosof og statsmann Marcus Tullius Cicero (105-43 fKr.) skriver i sin bok Om alderdommen: ”De som hevder noe slik (at eldre mennesker ikke har noe å gjøre i offentlig liv og politikk) vil også måtte mene at styrmannen ikke har betydning for skipets navigering fordi han ikke klatrer i masten, beslår seil eller arbeider ved pumpene. Han gjør ikke det unge menn gjør, men det han gjør er både viktigere og bedre. De store spørsmål i livet avgjøres ikke av fysisk styrke, men ved overveielse, karakterfasthet og klokskap. Eldre mennesker mangler intet av dette, tvert i mot har de mer av det enn noen ungdom.” Cicero nevner blant andre generalen Fabius Maximus, som ble valgt til diktator i en alder over 70 år for å lede kampen mot Hannibal. Som kjent valgte Fabius å nedkjempe kartagerne gjennom sin fabiske taktikk, i realiteten et av de første eksempler på geriljakrigføring, etter at alle de unge hærførerne hadde tapt sine armeer, en etter en. ”Med slike mennesker blant oss, kan ikke alderdommen regnes som en ulykke”, mente Cicero.
Den tysk-romerske keiser Frederick Barbarrossa (født i 1122) var som 67 åring den selvskrevne leder av det tredje korstog. Riktignok kom han aldri frem til Jerusalem. Han druknet i en elv i dagens Tyrkia da hesten hans mistet fortfestet ved bredden av en stri elv. Iført en 45 kilos rustning hadde Frederick ingen mulighet til å komme seg opp på tørt land. Etter den mektige mannens død gikk den tyske armeen i oppløsning, ingen kunne fylle hans rolle.
Da Enerico Dandolo (1107-1205) ble valgt til doge i Venezia var han allerede 85 år gammel. Som 97-åring og totalt blind, ledet han i 1204 det fjerde korstog, som gjennom Dandolos intriger endte med å erobre Bysants, den ortodokse kristendommens hellige by. For Venezia var belønningen overtagelsen av en rekke strategisk plasserte handelsbyer i øst og starten på et imperium som skulle vare i seks hundre år.
En annen senior som har skrevet seg inn i historien var Jean Parisot de Valette. Hans bedrift var å redde Europa fra tyrkisk okkupasjon gjennom sin heltemodige ledelse av forsvaret av Malta i en alder av 71 år. Interessant nok var hans motstandere, den tyriske sultan Suleiman I og hans hærfører Lala Kara Mustafa Pasha, også godt oppe i 70-årene da beleiringen fant sted.
Med hensyn til alder er det knapt noen som slår den norske kjempen og soldaten Christian Jacobsen Drakenberg (1626-1772), regnet som den eldste norske person i historien med sine 146 år. Han ble berømt i sin samtid etter å ha deltatt i tre kriger mot svenskene, samt rømt fra fangenskap i Midt-Østen etter å ha blitt tatt av sjørøvere. Som 85 åring kom han i klammeri med sjøhelten Peter Wessel, den senere Tordenskiold, den gang 22 år og nyutnevnt kommandør på fregatten Løvendals Galei. Den unge offiserens raseri ble vakt fordi Drakenberg unnlot å hilse ham med hatten. Følgelig ga han den gamle mannen et rapp over ryggen med kården, hvorpå Drakenberg rev våpenet ut av hendene på Wessel og kastet det over et hustak. For den respektløsheten ble han belønnet med et kortvarig opphold i arresten om bord på Wessels skip. Men da kong Christian VI fikk høre historien om Drakenbergs høye alder og trofaste militærtjeneste i rikets kriger, inviterte han like godt den gamle soldaten til Frederiksborg slott og innvilget en pensjon på 70 daler for resten av livet.
Høy alder har aldri vært noen hindring for gode soldater. Den russiske generalen Mikhail Golenisjtsjev-Kutuzov var 67 år da han nedkjempet Napoleon Bonapartes Grande Armée Winston Churhill var 66 år i 1940 under The Battle of Britain og 71 år da krigen sluttet. Dette er fakta som tyder på at pensjonsalderen i Forsvaret er satt for lavt!
