Aldersgrensene må bort
I Forsvaret er det mange som i dag har særaldersgrense på 60 - 65 år. Det betyr at du har plikt til å fratre stillingen din når du når særaldersgrensen. Særalderspensjonen er i dag 66 % av pensjonsgrunnlaget (som normalt tilsvarer hva du har i lønn når du slutter). Særalderspensjonen er ikke levealderjustert, men skal regnes om til ordinær alderspensjon og levealderjusteres når du fyller 67 år. Er da 66 % av det du har i lønn tilstrekkelig å leve av?
Disse reglene gjelder for alle som er født før 1959. Garantien betinger at du har minst 30 år medlemskap i offentlig tjenestepensjonsordning, og at du ikke har startet uttak av alderspensjon i folketrygden før 67 år. Det kommer imidlertid til å bli endringer i den offentlige tjenestepensjonen for de yngre. Omfanget av endringene er ennå ikke klart. Du må altså leve med usikkerhet om hvordan pensjonen blir når du fylle 67 år. Slik samfunnsøkonomien utvikler seg er det sannsynelig at pensjonen vil bli lavere enn hva som ligger i dagens ordning.
Nobelprisvinner i økonomi, amerikaneren Robert C. Merton sier dette om pensjonssparing: ”Normalt må man finansiere pensjonsalderen med midler oppspart i løpet av den perioden man er i arbeid. Hvis man arbeider i 40 år og deretter er pensjonist i 10 år, må man spare 20 % av arbeidsinntekten. Hvis man arbeider i 40 år og deretter er pensjonist i 20 år, vil man måtte spare 33 %.” De mest realistiske alternativene er lavere levestandard hele livet eller et lengre yrkesaktivt liv.
FSF går inn for at særaldersgrensen skal mykes opp eller bortfalle. Sammenhengen mellom pensjonens størrelse og aldersgrenser er udiskutabel. Skal systemet fungere og gi nødvendig påregnelighet må regelverket være unndratt arbeidsgivers styringsrett. Under et slikt pensjonsregime tror vi svært mange vil ønske å fortsette sin karriere i Forsvaret, både for å sikre seg bedre pensjoner og fordi arbeidet oppleves som viktig og interessant. Dessuten trenger Forsvaret denne kompetansen.
Som et apropos kan nevnes at den russiske general Mikail Kutuzov var 67 år da han slo Napoleon Bonapartes Grande Armée. Samme alder hadde den tysk-romerske keiser Frederick Barbarossa da han la ut på det tredje korstog og Jean Parisot de la Valette var 71 år da han ledet forsvaret av Malta, ofte selv i første line. For øvrig var angriperne, den tyrkiske sultan Suleiman I og hans general Lala Kara Mustafa Pasha, også syttiåringer – bare for å nevne noen. For som den romerske filosof og statsmann Cicero sier: ”De store spørsmål i livet avgjøres ikke av fysisk styrke, men ved overveielse, karakterfasthet og klokskap. Eldre mennesker mangler intet av dette, tvert imot har de mer av det enn noen ungdom.”
